Det kom varslingsordre (VARO) på Australia. Jeg var ferdig avtalt med familien og meldt min interesse etter 30 min. Varoen tydet på hurtig avreise. Så var det å vente på operasjonsordre (OPORD). Den kom, og sekken ble ferdig pakket. Men som i all respons kan det komme ventetid. Denne operasjon var intet unntak. Men fordelen denne gangen, var at pressen oppfattet at noe skjedde. Jeg ble tilbudt et direkte intervju på NRK Møre og Romsdal. Noe som gikk etter forholdene nokså greit. Gjennomførte også et intervju med samme kanal under oppholdet i Australia. Ble også kontaktet av lokalavisa, og gjennomførte intervju over telefon. Mediadekningen skulle senere vise seg å bli stor.
Videre laget jeg et lite fotoalbum som jeg hadde tilgjengelig på turen, noe som skulle vise seg utrolig verdifullt senere. Møtte teamet på Gardermoen, Frank, lady Ann og Kjell. Av disse var det kun Frank jeg har snakket med før. Frank har vært på mange operasjoner før, Ann har vært på Hard Hustle, og Kjell ute på første operasjon. Fantastiske personer å bli kjent med og reise ut sammen med.
Endelig nede i Australia, hadde vi en varm velkomst på Forward Operation Base (FOB). Ble briefet på situasjonen, gjennomgikk praktisk førstehjelp med tanke på slanger edderkoppbitt og alle morsomme tingene som bare ventet på å få bite en norsk viking.
Så kom jeg på Strike Team, og deltok i opprydningsarbeidet på branntomter, deltok på rydding av veier og lignende. Har tidligere gjennomført den teoretiske delen av motorsagkurset i Team Rubicon, men ikke den praktiske delen. Har lang erfaring med motorsag privat, og Team Rubicon Australia (TR-AUS) tillot meg å teste mine teoretiske og praktiske erfaringer sammen med sine egne instruktører i et par dager, med det resultat at jeg ble godkjent som sawyer på eget Strike Team.
Opplevelser og inntrykk er mange og sterke, man jobber tett sammen med de som er rammet, og i de fleste tilfeller mistet alt av eiendom og noen også familiemedlemmer i brannen. Mange som har havnet i en slik situasjon, har ikke bare mistet alt de eier, mange opplever også en situasjon der de ikke aner hvordan de skal kunne starte på nytt. Mange opplever håpløshet og er også traumatiserte. Det at noen som Team Rubicon kommer å bistår, rekker ut en hånd, hjelper dem å tar det første skritt, er med å tar de tyngste løftene, fjærner trær, redder familieklenodier ut fra asken, tar seg tid til å høre deres historier, gråter sammen og drikker kaffe sammen. Noe så enkelt som å gi av sin tid, er en ting som gjør noe med de som har mistet alt. Det at noen gir av seg selv, setter mange å stand til å kunne fortsette på sine liv. Det gir håp. Og samfunnene bygger seg sterkere. Familier delte av det de hadde, og barn som hadde sluppet å miste hus i brann delte lekene sine med de som ikke hadde noe igjen.
Fotoalbumet mitt. Hva med det? Sammen med et par av TR-AUS personellet står jeg og snakker med 2 jenter på 6 og 7 år, deres historie er mitt sterkeste inntrykk. Jeg viser de fotoalbumet mitt, og de åpner seg opp og starter å snakke.
De forteller om natten da de blir brutalt revet opp av sine senger og må forlate sitt hjem, de blir møtt av en ildstorm og brannkuler hagler rundt de. De forteller om at de såvidt ikke klarer å kjøre fra brannen. Vi snakker med jentene i over en time, og de får fortalt, vi deler opplevelser og gråter sammen. Foreldrene sitter ved siden av og hører på hele tiden, og vi ser at de setter pris på samtalen vi har med jentene. Foreldrene forteller senere at dette er første gangen jentene har turt å snakke med noen siden de evakuerte, første gang de har sett jentene smile og le siden den natten.
Hvordan det hele startet? Med et lite fotoalbum og et par Team Rubicon armbånd fra Norge
