Oppdraget kommer først, og vi har fortsatt folk på bakken i Australia. Da er det ikke alltid vi kan få postet historiene når de er helt ferske. Her er inntrykkene til Torleif litt over halveis i Operasjon Ryan. En stor takk til alle som bidro økonomisk til at vi kunne sende våre frivillige ned for å hjelpe.
I dag har vi vært i operasjons området i 11 dager. Det har vært innholdsrikt på mange måter, jeg har fått anledning til å oppgradere motorsag sertifiseringen min til nivå 2. Jeg har deltatt på community meeting i en liten bygd. Det var mange der som var frustrerte og det var vanskelig å ikke love folk at vi skulle komme å fikse alt for den, for det er jo det vi har mest lyst til.
Dette er min 4 operasjon og hver gang jeg deployerer, tenker jeg at jeg aldrig tidligere har sett noe som dette. Det er jo sant også. I dag har vært en tøff dag.
Jeg er blitt safety offiser for denne uken og vært ute på damage assessment jobber. Det vil si at jeg oppsøker de som har bedt om hjelp for å se om det er noe vi faktisk kan hjelpe til med. Da blir det nødvendig å høre historien deres og det kan være en prøvelse noen ganger. Jeg klarer faktisk ikke å gjengi med ord, de følelsene som oppstår når noen som har mistet alt og er i en slik krise situasjon som de er i, desperat åpner seg helt og deler sine historier til meg som fremmed.
Vi besøkte blant annet ett tilflukt senter for dyr i dag. Det gjorde sterkt inntrykk på meg, alle historiene derfra. Vi skal forhåpentligvis der å hjelpe til før vi reiser hjem. Jeg tror at alle vil sette pris på å hjelpe dem som hjelper dyrene. Familien som driver senteret, har mistet lalle bygningene sine og bor nå i ett skur mens de pleier ett tyve talls dyr.I
I tillegg så savner jeg jo de som vi jobbet med forrige uke. Nå er det nye australiere her, de er greie de, men en knytter så sterke bånd med de vi er sammen med i slike oppdrag, at det er litt vanskelig å bytte den ut underveis. Vi er jo en familie av gråskjorter og jeg er sikker på at de nye også blir en del av familien før uken er omme.
