Alle hender har en skjebne

Vi snakker om flyktningemassen, flyktningestrømmen og i pressen står det at milloner av mennesker er på flukt. Da er det fryktelig lett å glemme at bak de enorme tallene så står det enkeltskjebner. Det er en flyktning, en skjebne, ett menneske. Dette mennesket skal bli behandlet med verdighet, respekt og den beskyttelsen situasjonen krever. Vi er nå på vei hjem til Norge med flyktninger i bussen. 6 av de er barn. De skal til mottak i Norge under Operasjon Hvite Busser

Foto: Sandbye-Ruud © 2022

Hvite Busser har i 30 år tatt med seg skoleklasser på tur for at vi som ikke husker andre verdenskrig skal bære med oss kunnskapen om hvordan vår verden var i 5 lange år.  Så vi og generasjoner etter oss skal vite at vi fortjener en verden i fred og med trygghet og likhet for alle. Nå utspiller det seg en ny krig, en krig rett i bakgården vår, der barn og sivile på ingen måte blir skånet. De er skyteskiver for Putins unge, redde soldater.

Det som er ødelagt i Ukraina får vi aldri noen sinne igjen. Uskyldige barn har sett mer enn noen bør måtte se i løpet av et liv.  De har krøpet under bakken for å slippe å stå i døråpninger flere ganger om dagen når bombene  truer og flyalarmen går. Mødre og fedre har tatt på seg sine superhelt kapper og skånet sine barn for de følelsene de kjenner på. Må være sterke nå, for barna. De har funnet en styrke ingen unner dem å måtte vise. De bærer et land på ryggen disse menneskene. Smilene deres kommer for alltid til å bære en ørliten skygge av det de har mistet.  Du og jeg kan ikke gi dem det uskyldige, uvitende smilet tilbake, men noe kan vi gjøre, både du og jeg

Navnet Hvite Busser bæres til ære for de titusenvis som ble evakuert ut av konsentrasjonsleirer etter krigens slutt. At Response Norway og Hvite Busser nå samarbeider om å evakuere Ukrainske flyktninger er både trist og fint. Trist fordi det er nødvendig, fint fordi vi kan gjøre noe, vi kan hjelpe noen.  Samtidig er det å gå rundt på togstasjonen i Krakow å se disse skjebnene så ekstremt tungt. Jeg trodde jeg var forberedt, jeg hadde tenkt mye på det, jeg har lest nyhetene, jeg har prøvd å sette meg inn i situasjonen, men vi kan ikke det.  Det går ikke an å forberede seg på øyne som knapt er 5 år gamle som stirrer på deg fra en gammel manns ansikt. På tre uker har disse barna opplevd mer en meg, og de er slitnere enn jeg noen gang har vært.  

De beveger øynene mot meg, men de ser meg ikke. De blunker nesten ikke og når de gjør det så går det kjempe sakte.  

De minste gråter og gråter, fortvilte mødre bærer med armer som ser ut til å ha blitt for lange i løpet av dagene på flukt. Noen sover på magen oppå en koffert og holder på den måten rundt nesten hver eneste eiendel de har igjen. Gulvet på togstasjonen i Krakow er av flis, kulden fra gulvet trekker helt inn til beinmargen. Jeg og Julia går å prater med mennesker, men de er redde, de er slitne, lite av det vi sier ser ut til å nå helt igjennom.  

Vi prater med politiet, andre frivlillige, alle som vil prate med oss.  De færreste prater engelsk og Julia som er ambulansearbeider bærer med seg en millitærsekk fullt av medisinsk utstyr.  Vi tenker at sekken kan virke litt skremmende, alt millitært kan vel virke litt skremmende, og Julia prater russisk. Jeg passer på sekkene våre mens Julia går rundt i hver krok av den enorme togstasjonen og prater med alle som fremdeles har kapasitet til å innta informasjon. Man ser det i øynene deres, om det fremdeles er et lite håp der. 

Hun møter en mor og hennes to døtre.  De er kommet til Krakòw, men de kjenner ingen her, de vet ikke hvor de skal dra, de har ikke så mye penger, de vil ikke dra så langt bort fra pappa, bestemor og katten Mia, men de kan jo ikke bli på stasjonen heller. 

Vi prater med dem lenge, Julia på selvsikkert russisk, jeg på engelsk med enkeltord og håndbevegelser.  De tar bilder med oss.  Minstejenta på 11 gir meg mat hun henter fra en frivillig organisasjon, så løper hun avgårde og henter brus.  Litt senere er hun borte igjen og stikker til meg 3 kinder sjokolader. Jeg prøver igjen og igjen å si at jeg ikke kan ta i mot, men hun fortsetter å insistere og jeg skjønner at dette er hennes måte å si takk på.  At det vil såre henne om jeg ikke tar i mot det eneste hun har å gi.  Hun skriver til meg på en translate app på telefonen “hvis jeg ikke visste at du var så god, ville jeg trodd du prøvde å ta pengene mine”. 

De er redde og desperate, så de blir med noen de ikke kjenner på en to dagers reise på buss, over et hav.. Det er første gangen de ser et hav. Og nå skal de krysse det. De har ikke et valg, de kan bli på en togstasjon, blant travle, arbeidende polakker og slitne, kalde emigranter eller så kan de bli med oss og få et sted å bo, skolegang og jobb. Men de vet jo ikke om de kan stole på oss.  Mammaen vet ikke om hun setter sine barns liv i fare når hun stoler på to damer hun akkurat har møtt. Også vil de ikke dra. De vil at krigen skal slutte. De har en katt som trenger mat, en bestemor som er redd og en pappa som må krige. De vil ikke dra, de vil få lov til å komme seg hjem. 

Men de viser en dyp takknemlighet som for min del er det eneste jeg kan holde fast i. De er for mange, det er for mange skjebner, det er så få jeg kan hjelpe. Men så smiler den eldste søstra til meg og kommer bort med magen teatralsk fremst og sier “mat”.  Det første Norske order jeg lærte henne, også ler hun høyt og prøver å spandere av chipsen hun sparte fra da vi stoppa på Mc Donalds på tur til ferga.  

Vi har med oss så mange fine folk, mange snakker ikke engelsk, men de vil ta selfies med oss, de stopper oss for å si “friend” og ta seg til hjertet.  Og disse historiene, disse menneskene er de jeg prøver å ta med meg hjem i hjertet og hodet også.  For jeg kan ikke bære de skjebnene jeg ikke fikk røre. Jeg verker etter å innhylle meg i sorgen med dem, men jeg må prøve å kjenne på at det jeg gjorde, det vi gjorde, betyr noe for den sjøstjerna. Og det er alt vi kan håpe på. Å redde en sjøstjerne om gangen. 

Response Norway er en frivillig organisasjon som jobber med humanitær katastrofehjelp vi er også en organisasjon som jobber for å benytte egenskaper og kunnskap som veteraner har med seg hjem fra opphold i krigsområder. Vi er en organisasjon som ser verdien i din kunnskap, ikke diagnosen din. Vi er verdifulle fordi hvert enkelt medlem i vår organisasjon har unike kunnskaper og et genuint ønske om å være til hjelp, om å bety noe, om å gjøre en forskjell. 

Vi forstår at frivillig arbeid ikke er for alle, det er mange grunner til det, men vi setter pris på støtte. Prat om oss, del denne saken, lag en banner på hjemmesiden din, send oss en liten sum eller enda bedre, oppfordre alle du kjenner til å sende en liten sum.  

La oss jobbe sammen for å redde de få vi kan. La oss holde fast i de små seirene og håpe på at vi får nok mennesker og nok penger til at vi kan hjelpe hver eneste sjøstjerne som vil tilbake til hjemmet sitt. 

Små steg i felleskap skaper enorme bevegelser.

Vipps for å støtte vårt arbeid i Polen med Ukraina på 733207, merk med «ukraina»

Om forfatteren

3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Andre tilsvarende bloggposter