Vi kaller det tusenmeterblikket. Det er det blikket vi ser på mange av flyktningene vi treffer på i Polen. Blikket ser vi på alle. Fra små barn til mennesker i 80- årene. De stirrer på noe langt borte i horisonten, og enser nesten ikke bevegelser rundt seg. Snakker man til de, så flakker blikket og de er nesten sjokkerte over at man prater til de. På den første turen vi hadde så skjønte vi raskt at dette blikket skyldtes total utmattelse etter å ha vært på flukt i dagesvis uten skikkelig tilgang på søvn, mat og et sted å være. Etter en stund slappet de av, og etter en natts søvn på båten fra Gdynia til Karlskrona var blikket borte på de fleste. Vi skjønte at de hadde flyktet fra krigen, og ikke nødvendigvis vært i nærheten av krigshandlinger.
Ankomst Tesco-senteret Przemyśl. Foto: Response Norway
På denne turen ankom vi Tesco-senteret i Przemyśl. Vi hadde vært i dialog med de på turen, og fikk beskjed om at det stod flyktninger klare. Når vi ankom Tesco fikk vi kontakt med de norske frivillige som er der. Vi snakket med de, og fikk informasjon om flyktningene. Vi spurte hvordan tilstanden var. Dårlig var svaret, de har vært lenge på flukt. Og de kom fra krigshandlingene i Mariupol. Hjertet sank i brystet. Vi var forberedt på at denne gangen ville vi mest sannsynligvis få flyktninger som hadde kjent krigen direkte på kroppen. Rapportene fra Mariupol har vært svært stygge. Beleiringen av byen har vart i nesten en måned, og uverifiserte rapporter melder om tusenvis av døde. Nå vi ser hva som har skjedd i mindre frigjorte byer, så er det ingen grunn til å tvile på at dette stemmer. Bombardementet av byen har vært hardt, og dette er et viktig mål for okkupantene. De ønsker å sikre den sør-østlige flanken av Ukraina. Sivile spares ikke på noen måte.
En kvinne utenfor kvinneklinikken i Mariupol. Foto: Evgeniy Maloletka/AP
Våre flyktninger ble ført ut av Tesco-senteret. Apatiske, de fleste skitne, bærende på poser og bager, kofferter og vesker. Et eldre ektepar fanget blikket. De kunne vært besteforeldrene til hvemsomhelst. Mannen hadde et hardt ansikt, ubarbert, og blikket var sløret. Kona hadde et klede knyttet rundt hodet, og så skremt ut. Et par yngre jenter skilte seg ut. De var tydeligvis fra en mer velstående familie, var pene i tøyet og sminket. Første tanke var at de kunne umulig være fra samme område. Sjelden har man tatt mer feil. Vi mennesker er raske til å dømme på utseendet og førsteinntrykk. Disse jentene viste seg raskt at de hadde opplevd det samme som alle andre. Lærdom tatt!
Bøler skole satte igang en teddybjørn-aksjon. Dette skulle bli populært blandt barna på bussen. Vi lot de minste velge sine favoritter, og resten ble donert til Tesco-senteret slik at andre barn også skulle få glede av teddybjørnene. Det tok ikke lange tiden før de litt eldre barna også ville ha sin bamse. En rask spurt sørget for å plukke fire bamser som fikk nye glade eiere. Det er forresten merkelig å se på bildene av oss, hvor vi smiler. På en måte blir det absurd i situasjonen, men for vår egen mentale helse er dette svært viktig at vi klarer å holde humøret oppe. Det gjør også flyktningene roligere.
Bussen er endelig på vei. Foto: Response Norway
På alle våre turer har vi med en tolk. Tolken vår tok imot de utenfor senteret, og de ble geleidet til bussen. Raskt ble det bekreftet at de hadde vært fanget i krigshandlingene inne i selve byen. De hadde måttet skjule seg i kjellere og bomberom når granater og raketter haglet inn over de sivile områdene. De hadde forsøkt å flykte, bare for å bli beskutt eller på nytt måtte skjule seg for angrepene. Flere hadde redde blikk, andre sank sammen i seg selv når de fikk tildelt et sete i bussen. For oss var det viktig å komme oss bort fra Tesco-senteret så de kunne starte å legge den biten bak seg. Tolken informerte om at vi ville kjøre et langt strekk i starten, for både å sikre at vi rakk fergen i Gdynia. Eplehuset i Norge donerte ti stk mini iPads som ble flittig brukt. Der lå det skriftlig informasjon på ukrainsk om rettigheter og prosessen i Norge. Når de var feridg med å lese informasjonen, ble iPadene brukt til å underholde barna med spill.
Nå skulle vi ikke rekke fergen. Noen sammenfallende hendelser gjorde at vi ville komme for sent. Da gjaldt det å handle raskt. Vi forsøkte å finne en avgang neste dag, men da var kun morgenavgangen ledig. Det ville bety at flyktningene og vi ikke fikk en natts søvn, og i tillegg ville vi komme frem på natten til mottaket i Norge. Kjøre- og hviletidsbestemmelsene spilte også inn. Det å gi flyktningene en god seng å sove i var prioritet. Etter mange søk på nettet fant vi ut at det var plass på kveldsfergen fra Świnoujście til Ystad i Sverige neste dag, men vi måtte ha et sted å sove. Vi var i nærheten av middelalderbyen Toruń og valgte å reise dit. Vi tok inn på et bra hotell. Flyktningene var slitne etter en lang dag i buss, men flere ble nesten sjokkert over at de nå fikk sitt eget rom med en god seng og dusj. Noe de ikke hadde hatt på lang tid. Alle var invitert til en enkel middag, og vi merket en liten stemningsforskjell. Barn er herlige. De blir raskt barn igjen, og de var med på å lette stemningen. Tolken vår, Mariana var en fantastisk støtte i dette.
Den forrige turen vi gjennomførte var vi kortere med flyktningene, nå fikk vi mer enn et ekstra døgn. Metodene vi brukte er de samme. Ivaretakelse uten å bli påtrengende. Aktiv bruk av tolken for å kartlegge, og vi plasserer oss strategisk rundt i bussen for å lette omsorgen. Det var noen småmedisinske utfordringer som ble tatt hånd om av vårt helsepersonell.
På fergekaien i Świnoujście før avreise til Sverige og Ystad. Foto: Response Norway
Etter en kort fergenatt og frokost, satte vi kursen for Norge. Staben følte en lettelse over å ha lagt Polen bak oss. Vi merket en stor endring i flyktningene. Bussen summet til tider av samtaler, og gruppen var blitt sammensveiset. Vi stoppen ved Nordby og alle fikk seg en kraftig lunsj. Vi ringte samtidig til Politiets Utlendingsenhet. Vi var svært nervøse for at det i andre enden skulle fortelles av vi skulle levere de på Nasjonalt mottakssenter på Råde. Vår erfaring med det stedet var ikke bra fra første tur. Gleden var stor når vi kunne fortelle at vi skulle til Thon Hotel Gardermoen. 100 000 kg falt fra våre skuldre. Vi avholdt et informasjonsmøte hvor vi forklarte at det systemet de nå skulle igjennom er et byråkrati, men en nødvendig prosess slik at de får alle rettigheter som flyktninger. Deretter satte vi oss i bussen på vei inn i Norge.
Norgesetappen gikk uten store utfordringer. Det eneste er at i Sverige og Norge er det tilnærmet umulig å finne en tømmestasjon for buss-toalettet langs veien. Dette førte til en del toalettstopp.
Vel fremme på Gardermoen gikk vi inn for å sjekke og melde oss. Det første som slo oss var lukten av mat. På frokostsalen lå det hauger med ferdigsmurte baguetter. En del av flyktningene hadde slektninger i Norge, og ble tatt med dit direkte. De andre ble hjulpet av tolken i mottaksprosessen. En ung mor med sinn sønn og katten Anakonda ble tatt med til Gardermoen. Vi fikk de på flyet til Stavanger, hvor hun hadde slektninger, og de ble gjenforent samme kveld. Det ble en ekstrakostnad som raskt ble dekket opp av en VIPPS aksjon.
Det ble en svært tårevåt avskjed med flyktningene, som ikke kunne takke oss nok. Vi klarte å få disse flyktningene som var kommet fra forferdelige krigshandlinger til å slappe av, følge seg ivaretatt og trygge. Det tok et døgn lenger enn forrige gruppe, men vi fikk nok et bevis på at vår modell virker. Vi fikk nye erfaringer og tar lærdom av dette til neste tur.
Flere har sendt takkemeldinger via tolken i ettertid. Dette er en melding fra den unge jenta Sofia som var med oss
«I cry because I endlessly miss your smiles, your kind eyes,
I really miss you. You worried and took care of each of us
like a baby, we were fed and warmed, we had a peaceful sleep
and a good joyful morning thanks to you. During the month of
the war in Ukraine, we have long forgotten what sleep is,
what smiles are, what happiness and fun are. All this again
you gave us. My family, my parents are grateful to you that
their daughter is safe, their daughter will live thanks to the
team of Norwegian volunteers»
Det er kostnader på 20-30 000 pr tur for Response Norway. Du kan støtte oss ved å bruke vårt VIPPS nr under her. Ingen tar ut lønn slik at alle midler vil garantert går direkte til aksjonene
Tusen takk – så fint å få del i erfaring og opplevelser og måten dere møter flyktningene på.
Bra jobb dere gjør. Godt å høre hvor stor effekt barnelatter har. Keep up the good work 🙂