Helter har aldri kapper

"Jeg hadde vært klar over en stund på at det snart var på tide 
å flykte bort. Den 7. mars, på bursdagen min, dro jeg for å
besøke en venn. Når jeg var hjemme hos han, slo en rakett ned
i nærheten. Alle vinduene hans ble blåst ut av trykket"
 Intervju: Mariana Kyrylova. Oversettelse fra engelsk: Frank Sandbye-Ruud. Foto: Sandbye-Ruud © 2021

Maxim F. gir oss sin historie på bussen fra Polen til Norge.

Huset mitt i Kramatorsk ligger mellom en jernbanestasjon og to militærbaser. Det var mange eksplosjoner. Fyringsveden som lå i vedskjulet falt ned av trykket. En morgen oppdaget jeg et bombekrater inntil huset. I byen så jeg en del folk. De bar ikke sivile klær, men en eller annen form for uniform uten merker. De gikk rundt i området, og så ut til å registrere forskjellige steder ved å merke de.

Jeg gjorde meg klar til å flykte fra byen flere ganger, ikke minst på grunn av den lille’s skyld (Red. anm.: 2,9 år). Jeg er helt alene med min sønn. Hans mor forlot oss, la meg si på den måten: hun hadde noen problemer. Hun viste liten interesse for han. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så uheldig i slike saker. Kanskje jeg er for mild? Jeg brukte et år i rettssystemet for å bli eneforsørger. Han er alt for meg nå. Jeg klarer å holde meg samlet for hans skyld. Skal forsøke å komme meg på bena igjen. Jeg vet ikke… Hva skjer nå?

Jeg har jobbet hele livet med å bygge hus. Har aldri bedt noen om noe. Jeg har vært over hele Russland. Vi bygde herskapshus. Det er mange som bygger store hus. De (russerne) bygde også mye på Krim i 2014. Jeg kan gjøre hva som helst innen konstruksjon. Jeg bygde mitt nye hus i Kramatorsk med mine egne hender. Jeg trodde at der skulle jeg bo med familien min. Nå skjer dette. Jeg er 40 år gammel, og vi må reise, Maxim junior og jeg. Og vi har ingenting…

Når jeg hørte at ordføreren igjen snakket om evakuering, bestemte jeg meg for at nå er det på tide å reise. Vi kunne ikke lenger holde ut denne døgnkontinuerlige beskytningen. Gulvet ristet. Den lille ville ikke forlate min side, og det påvirket meg også.

Før vi skulle reise, tok jeg med meg litt mat, det jeg kunne finne. Jeg dro til moren til min første kone. Hun er veldig gammel, hun kan ikke gå ut lenger. Jeg har en eldre datter, Vera. Hun er veldig talentfull. En flott student. De bor i neste by. Jeg er veldig bekymret for henne.

Min sønn og jeg kom oss til togstasjonen i Kramatorsk. Vi hadde med oss et par poser. Han syklet rundt på den lille sykkelen sin rundt hele stasjonen. Det var mange barn overalt, stedet var stappfullt. De ville ha folk med barn inn på togene først. Så vi ventet på toget. Den lille drakk mye den dagen, så han ba om å få gå på do. Jeg la sekkene våre på venterommet, ba noen passe på dem, og vi gikk gjennom plattformen, utenfor.

"Alt jeg husker etter dette, er at det kommer en høy lyd. 
Jeg ser opp, og ser noe som flyr, noe svart. Og det flyr
mot oss. Jeg tok tak i den lille og løper for å finne dekning.
På en eller annen måte klarte jeg å finne ut av det.
Jeg tror jeg løp rundt 50 meter, mot parkeringsplassen"

Jeg klarte ikke å finne god nok dekning under busskuret som stod ved siden av et gjerde. Jeg satt sønnen min på bakken og la meg over han, men bena mine fikk ikke helt plass inne i skuret og jeg fikk ikke tid til å skjule de. Jeg husker denne andre fyren ved siden av meg. Han stupte i bakken og dekket barna sine med kroppen sin.

Da kom nedslaget, et sted rett i nærheten. Jeg tror benet mitt ble truffet da. Jeg følte ikke noen smerte, skjønte ikke at jeg var truffet engang. Alle skrek, og det var en lukt og du kunne ikke se noenting. Rundt oss var smeltede biler. Jeg har en video, jeg tok noe veldig raskt (viser videoen).

Mange mennesker var på bakken. Noen manglet ben, noen armer. Det var vanskelig å forstå det man så. Jeg tok tak i den lille og begynte å løpe gjennom alt kaoset. Min første tanke var: «Jeg må tilbake til stasjonen for å hente vesken min, alle tingene hans er i den! «. 

Inne på stasjonen var det mye verre. Mennesker i panikk, smerteskrik. gulvet var dekket av blod, glass overalt. Vinduene var blåst ut skjønner du. Folk på venterommet snudde stolene slik at de kunne gjemme seg bak dem.

Jeg fant en av veskene mine, alt annet brant. Jeg lot den ligge der.

Bagasje og en barnevogn står igjen blant blodflekker på plattformen etter angrepet i Kramatorsk. Foto: Ukrainas president Volodymyr Zelenskyjs Telegram-kanal via AP/NTB/Foto: NTB. Bildet under viser bilene ved jernbanestasjonen. Foto: Reuters/Stringer

Så jeg løp derfra, med den lille i armene. På et eller annet tidspunkt merket jeg at jeg haltet. Jeg gikk forbi et hus, en kvinne kom ut og sa: «Kom hit, det er noe galt med benet ditt!». Jeg gikk inn og satte meg ned, og tok av skoen. Den var full av blod. Det var da jeg la merke til at det stakk noe ut av benet mitt.

Jeg kom meg hjem og fikk ringt sykehuset. Jeg måtte vente lenge på traumesenteret. Mange sårede kom inn. De brakte folk over i biter og stykker. Barn, noen uten armer, andre uten ben. Mange døde.

De sa det var en splintskade. Det satt et metallstykke fast i benet mid. De behandlet skadestedet med jod, la på bandasje og sendte meg hjem. Ærlig talt, de hadde større problemer enn meg den dagen.

Maxim behandles av en israelsk lege fra NATAN – Worldwide Disaster Relief. Følgende opplysninge fra epikrise er gjengitt med tillatelse: 

«Maxim, 40, ukrainsk flyktning, eneforsørger med en 2,9 år gammel sønn. Maxim oppdrar sønnen sin (også kalt Maxim) alene. […] Faren og sønnen har et sterkt bånd. Under evakuering opplevde familien bombing, faren ble skadet mens han beskyttet sønnen med kroppen. Trenger medisinsk intervensjon, sannsynligvis kirurgi. Åpenbart er gutten Maxim traumatisert av bombingen og den raske evakueringen, samt av farens skade. Maxim den unge viser høy separasjonsangst og hyperaktiv oppførsel. Har sannsynligvis taleutviklingsforsinkelse, som gjør det vanskelig for ham å uttrykke følelsene sine. Psykoterapi og logopedi er sterkt anbefalt».

Han behandles for skaden den 11. april 2022, angrepet skjedde den 8. april 2022.

Hva skjedde etterpå? Vel… Den 10. april sa ordføreren at det 
var mulig å reise til Dnipro. Tyskerne sendte inn busser som 
kunne kjøre oss. De hjalp oss, ga oss mat underveis. Det var
en lang kjøretur gjennom flere landsbyer. Motorveiene bombes 
av russerne uten at de bryr seg med hvem som kjører på de.
Det er i tillegg militære sjekkpunkter, og de liker å slå…

MAXIM

Vi som var med på bussen var smertelig klar over hva som skjedde på jernbanestasjonen i Kramatorsk. Angrepet finner sted mens det er tusenvis av flyktninger i området, de fleste eldre, kvinner og barn. Minst to missiler ble skutt mot området, på den ene som var forholdsvis inntakt stod det skrevet: для наших детей (Rus: for barna våre). Rapportene etter angrepet sier minst 57 døde, 5 av de barn. 109 skadde.

Når vi hentet flyktningene på mottaket i Przemyśl sørøst i Polen, fikk vi vite den lille familiens historie. Vi så tydelig hvor preget de begge var. Dersom faren fjernet seg mer enn fem meter, kom sønnen løpene etter og klamret seg til sin far. Når faren gikk på toalettet på bussen ble Maxim Jr. urolig eller startet å gråte. 

Gradvis så vi at de begge klarte å slappe av når vi fjernet oss fra grenseområdet. Det tomme tusenmetersblikket ble erstattet av noe annet. Vi glemte å advare flyktningene om at det kunne bli litt sjø på fergeturen, det var blåst opp ganske kraftig. De fleste har aldri vært ombord på en båt før. I det vi kom utenfor moloen i Gdynia startet båten å rulle. Dagen etter hadde vi alle fått ristet oss godt på overfarten. Vi spurte de hvordan det hadde vært, og Maxim Jr. hadde vært redd. Farens svar var: «Overhodet ikke, de hadde stilt seg opp i lugaren, og hatt det gøy med at båten beveget seg fra side til side».

Når vi ankom tollen på Svinesund viste Maxim Jr. alle tegn til å være en normal treåring. Han frydet seg over å få lov til å leke med en gammel amerikansk pickup. Det gode smilet på Maxim’ene fikk vi når vi passerte Strömstad. De ble avlevert flyktningemottaket i Norge på ettermiddagen den 16. april 2022.

Man blir svært ydmyk når man får sånne historier. Hadde det bare vært en unik historie. På hver tur får vi nye historier om bevisste angrep på sivile områder. Sivile er også fanget mellom stridende parter, og som alltid, så er det de sivile som trekker det korteste strået. Den videre skjebnen til Maxim gutta har vi for øyeblikket ikke, men vi skal forsøke å følge den opp. Historien og bilder er gjengitt med tillatelse fra far.

Om forfatteren

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Andre tilsvarende bloggposter